Vannpolo.org

LRK vannpolo stillte med lag i Lars and Thomas Fjärrstads Memorial 2009, og på tross av tap i samtlige kamper ga det hele mange gode erfaringer som vil komme til nytte i videre trening og spill. Med innbrudd og tyveriforsøk i lagets 20 år gamle, innleide minibuss og en del bilproblemer på hjemveien var det en begivenhetsrik tur.

Det er lagt ut bilder fra turneringen, tatt av Katrine Nyhuus (som også har skrevet referatet under). Flere bilder finner du på arrangørens nettsider.

Plasseringer

Resultater

Referat

Skrevet av Katrine Nyhuus.

Da er helgens turnering i Stockholm over. Vi gjennomførte Lars and Thomas Fjärrstads Memorial 2009 waterpolo for men (født 91 og yngre) med et ikke altfor spennende resultat for vårt vedkommende, men med masse lærdom. Turneringen foregikk i Eriksdalsbadet, Stockholms nasjonalanlegg, på bane av internasjonal standard, dvs 30×20 m og med 30 sekunders regel. Vi merket nok at vi mangler rutine på å bruke denne tidsbegrensningen, og at det plutselig var litt lenger å svømme og manøvrere på innenfor en mer begrenset tid, før angrepet må være ferdig. Men treneren syntes at ungdommene våre taklet det større bassenget fint, de svømte mye, orket mye. Det er mye også å plukke på, og trene mer på. Så trenerprogrammet blir nok fyllt opp i høsten. Uansett var den en fin opptakt til neste helgs seriespill i Stavanger.

(…) Merk at vår egen Mats Albins ble nr. 3 på scoringsstatistikken, og at vi vant FairPlay!! Men stillingen til slutt var at vi ikke vant noen av kampene!

(…)

Sosialt er det alltid hyggelig å reise på tur sammen med disse ungdommene. Vi dro tidlig fredag morgen, og fikk med oss en liten dukkert i bassenget fredag kveld, før vi sjekket inn i 4-mannsrom på Zinkensdamm Vandrarhem på Stockholms “Söder” Rene luksusen sammenlignet med liggeunderlag i et klasserom! Vi spiste litt mat, så litt på tv, litt prat, spill og besøk på rommet ble det også tid til, men kvelden sluttet veldig tidlig. Vi skulle da også tidlig opp morgenen etter.

Lørdag morgen rant med oppdagelsen om at den slitne minibussen vi har lånt så ofte, hadde vært attraktiv for noen i løpet av natten. Bakruten var knust og rattstammen og tenningssystem var tuklet med. Til alt hell kjørte vi forbi en “CarGlass” forretning på vei til svømmehallen, og vi fikk satt inn et pleksiglassvindu i påvente av en mer permanent løsning når vi kom hjem. Helt gratis, mot at vi benytet oss av CarGlass firmaet i Norge også. Det gikk verre med kampen mot finnene, som var et sammensatt finsk lag, veldig gode!

Tilbake til vandrarhemmet for lunsj, før ny kamp i hallen på ettermiddagen. Mot LASS denne gangen. Alle hadde nok noe å ta til seg av trenerens instrukser/tilrop i før, underog etter denne kampen.

På kvelden var det stor stemning for en tur ut i Gamla staden for å spise. Bethina hadde bursdag og fikk ballong og bursdagssang i gatene. Det likte hun sikkert veldig godt! Trener-Tom trosset nyoperert kne, og trasket med ungdommene. Vi var tilbake på hotellet rundt 2300, og ved midnatt var det nærmest ro igjen.

Minibussen hadde fått stå urørt denne natten, rett utenfor hotellet. Ikke en gang parkeringsbot på vinduet! Vi trodde nok hellet snudde seg, men hadde 2 tøffe kamper i bassenget allikevel, først mot Järfälla, så mot vertsskapet. Og felleslunsj med de andre spillerne innimellom. Den siste kampen var vi egentlig veldig flinke, jobbet godt. Men igjen, taper på manglende erfaring med bassengmål og klokka mot gutter som er eldre og mer rutinerte enn oss.

Vi dro så tidlig vi kunne, med håp om å rekke litt Svenskehandel og middag i Tucksfors. Den gang ei! 50 minutter etter avreise eksploderte det ene bakhjulet. Du verden, det var litt skummelt å holde bilen på veien i motorvei-fart (for vår del: 100. Mot de sedvanlige 120!) Men vi fikk stoppet den. Det var jeg som kjørte da, og hjertet satt litt vel langt oppi halsen på meg. Vi var ikke på veien igjen med 4 hjul før nesten 3 timer senere. Utleieren av minibussen vi leier så rimelig hadde ikke en gang veiforsikring og veihjelp, og det var dermed ikke noe bergingsselskap som hadde det så travelt med å hjelpe oss. Polisen kom, og. Det var jo litt stilig! Ungene var helt utrolige og tålmodige, der de sto oppstilt langs E20. Noen hjalp til som best de kunne da vi prøvde å skifte selv, men jekken i bilen var ødelagt. Da vi fikk praiet en bilist, falt bussen ned av jekken han hadde og landet på reservehjulet. Da Janne, vår svenske redningsmann fra Väghjelpen omsider kom, tok det han 2 minutter å skifte hjul. Og enda 10 sekunder å påpeke at dette hadde vært reparert før. Han pumpet det opp og instruerte oss til å stoppe et par ganger med noen mils mellomrom og sjekke at dekket ikke lakk. Så det gjorde vi, og det gjorde det ikke. Vi erklærte det friskmeldt litt før Karlstad.

Så en 6 mil fra Karlstad, i 23-tiden på kvelden, døde dekket. Med et brak var det noe som knakk, så falt det bare rett av. Og vi hadde null kontroll over bilen, ikke bremser, ikke styring. Da var det treneren som kjørte, for jeg sov i setet ved siden av. Men jaggu spratt ikke hjertet mitt raskt tilbake oppi halsen på meg allikevel. Langt uti huttiheita, svarte natta. Heldigvis liten trafikk også, så vi kom oss til stans uten å kræsje. Så begynte det å brenne litt i hjul”festegreia”. Alle ungene ble jaget raskt ut, og over veien i en busslomme. Men en initiativrik ungdom tok saken i egne hender, bokstavlig talt, og tisset flammen ned. (Takk, Emil!)

Så der sto vi da, rike på våre tidligere erfaringer om veihjelpsmuligheter for de uforsikrede, og oppdaget til vår forskrekkelse at ute i de grisgrendte strøk er det heller ikke døgnåpne bensinstasjoner overalt. Eller togstasjoner, eller andre muligheter for folk å reise videre med. Til alt hell kom det en bil bak oss, som viste seg å være en sann helt. Micke ringte rundt til venner og kjente, overtalte nærmeste bensinstasjon i Årjäng (4 mil unna) til å vente med å stenge til vi kom, kjørte meg dit så jeg fikk leid en bil (en liten golf da, og vi var 13 personer!) Hadde tenkt å kjøre skytteltrafikk mellom ulykkesstedet og Årjäng, men igjen tro helten Micke til. Og han ble med og kjørte. Pluss at jeg fikk kastet meg foran en bil som kom kjørende i ett-tida. Før han fikk sagt apekatt satt det 4 ungdommer med bagasje i bilen hans, med beskjed om å bli satt av på Statoil’en i Årjäng. Dermed holdt det med 1 tur for å få alle unga i sikkerhet på et sted med gatebelysning. Hadde kontaktet noen foreldre hjemme, og 3 av dem var nå på vei for å hente avkommet sitt. (tusen takk til Ola, Erik og Morten!) Så vi sto UTENFOR hotellet i byen i halvannen time i natt og ventet på dem. For ikke en gang hotellet var døgnåpent!! Selv var jeg ikke hjemme før kl. 0500 i morges, Ola og Marius litt senere enn det. Men da var det nok mange som sovnet fort!

Tror nok det sto noen tomme skolepulter rundt om pga trøtte vannpolospillere i dag!

(…)

Husk å minne ungene deres på at de er noen flotte ungdommer, og på vegne av treneren og hans besetning denne turen får jeg si tusen takk for en veldig begivenhetsrik reise!